KLASSELEDELSE
-
EN BLOGG OM NØDVENDIGHETEN AV GODE RELASJONER
Klasseledelse
er et begrep det snakkes mye om for tiden, både på lærerrom og
blant sentrale politikere. Det skal i videreutdanning av lærere de
neste årene satses ekstra blant annet innenfor dette feltet, skal vi
tro det som kommer frem av Stortingsmelding nr 22 for ungdomstrinnet.
På Utdanningsdirektoratets hjemmesider ( www.udir.no
) ligger flere ressurser i emnet med blant annet lærerike og
eksemplifiserende filmsnutter.
Det
kan virke som god klasseledelse er en forutsetning for å mestre
læreryrket i dag, og det er kanskje det mest sentrale og også
kanskje det vanskeligste i en lærers hverdag. Man møter stadig
utfordringer som bør håndteres på riktig måte, og det gjelder å
vite litt om mekanismene som er i sving i en elevgruppe når disse
kommer. En sentral forutsetning for å forstå og mestre
utfordringene vil være relasjonen mellom lærer og elev. I følge
Thomas Nordahl, professor ved Høgskolen i Hedmark, er dette den
grunnleggende hjørnesteinen i klasseledelse, og det er lærerens
ansvar å skape og utvikle denne
(http://www.udir.no/Laringsmiljo/Klasseledelse/Video/Video---Stottende-relasjoner-i-klasseledelse2/
). Jeg vil i dette blogginnlegget se på noe av det som kan styrke
denne relasjonen, og særlig trekke frem de områdene som jeg ikke
finner tilfredsstillende i min egen praksis og hvor jeg ønsker å
utvikle meg.
Hva
er så klasseledelse?
Klasseledelse,
også kalt undervisnings- og læringsledelse, handler om hvordan
lærere skaper produktiv arbeidsro i elevgrupper gjennom å fremme og
skjerme læringsaktiviteter (Ogden 2004: 125). Det er altså
fokus på læringsaktivitene, og arbeidsroen kan variere alt etter
hva som er produktivt for læringen der og da. Jacob S. Kounin har
bidratt til en del av forskningen innenfor feltet klasseledelse, og
har blant annet sett på hva som skiller dyktige fra mindre dyktige
klasseledere. Ut fra resultatene fra en av hans undersøkelser, ble
begrepene «withitness» (overblikk) og «overlapping» (kunsten å
håndtere flere hendelser samtidig) introdusert og trukket frem som
suksessfaktorer (Ogden 2004).
Når
jeg er i den daglige undervisningssituasjonen, er disse to områdene
det som kanskje er det mest utfordrende å få til. Det å være
«alle steder på en gang», ha fokus på en elev mens man samtidig
oppfatter det som foregår et annet sted i klasserommet kan være
vanskelig. Å kunne gjøre flere ting samtidig også stadig
viktigere, ettersom fokuset på tilpasning til den enkelte elev øker.
God
planlegging
Hvor
godt man mestrer disse lederoppgavene avhenger nok noe av ens egne
personlige egenskaper, men jeg tror også at dette kan trenes opp ved
hjelp av ulike metoder. God planlegging kan her være et
nøkkelord. Dersom jeg er mentalt forberedt på timen og ulike
situasjoner som kan oppstå, vil jeg også bruke mindre tanker på
opplegget underveis i økten, og kan være mer våken for hva som
foregår i ulike deler av klasserommet. Jeg er i forkant, har sett
for meg ulike scenarier og handler proaktivt. Det
vil si at jeg allerede her kan unngå en del uheldige situasjoner,
fordi mye allerede er avklart.
Relasjon
lærer-elev
For
å kunne forberede meg godt til timen, må jeg imidlertid kjenne
elevgruppen som helhet, og også hver enkelt av elevene. Dersom man
kjenner interessefeltene til elevene, kan man i løpet av timen
spille på ett eller flere av disse i formidling av
undervisningsstoffet. Kjenner jeg nivået og læringsstilene til den
enkelte, kan jeg lettere tilpasse stoffet på forhånd. Jeg kan
kanskje legge opp til en undervisningsform der jeg er innom flere
metoder, nettopp for å dekke behovene til mer enn noen få elever.
Jeg bruker mye tankevirksomhet i planleggingsprosessen min for å
gjøre undervisning så godt tilpasset enkeltelevene som mulig. Noen
ganger er det vellykket, andre ganger blir det ikke helt slik jeg
hadde tenkt, og jeg føler da at jeg har bommet på tilpasningen.
Faglærer
versus kontaktlærer
Jeg
tror en av grunnene til dette kan være det begrensede antall timer
jeg er i hver klasse. Da jeg ikke er kontaktlærer blir det at jeg
ofte nedprioriterer å bli godt kjent med elevene. Her tenker nok
mange at man trenger den tiden man har til rådighet for å komme
igjennom pensum, samt at ansvaret med den sosiale treningen hos
elevene automatisk legges til kontaktlæreren. Det er satt av tid til
elevsamtaler hos kontaktlærer, men ikke hos faglærerne. Dette er
synd, ettersom relasjonene mellom klassen og meg er like viktig for
mine timer med elevene som for kontaktlæreren. Ikke desto mindre må
man tilstrebe å få dette til. Det er ingenting i veien for at alle
lærerne som er i klassen kan samarbeide om både å skape et godt
klassemiljø, samt å sørge for at relasjonen mellom lærer og
elever stadig styrkes. Den relasjonen jeg klarer å skape til mine
elever, uansett hvilket fag det er, vil styrke samholdet og skape et
tillitsforhold. Dersom man skal veilede eleven videre fremover i
læringsprosessen, kan dette være helt nødvendig for å lykkes.
«Momentum
i undervisningen»
Jeg som lærer har
ansvaret for at klassen og undervisningen ledes fremover, såkalt
«momentum» (Ogden 2004). Mye kan skje underveis, og mange elever
vil gjerne prøve å ta fokus bort fra undervisningssituasjonen. Ofte
kan det ende med at vi som lærere blir stående og snakke altfor
lenge, i den tro at dette skal klargjøre mye for elevene. Problemet
oppstår når halve klassen har falt ut av kjedsomhet, eller mister
fokus fordi de ikke selv er aktive. I slike situasjoner vil elevene
også lett bli urolige og dra med seg andre. Ved å være i forkant
også her, vil jeg kunne unngå dette, samtidig som jeg aktiviserer
elevene i større grad, noe som trolig fører til mer læring. Det
kan være lurt å sette opp noen tidsskjema, eller å gi elevene
«deadlines» hvor lenge de skal jobbe med hver oppgave. Slik vil man
også komme innom flere læringsmetoder i løpet av økten, slik jeg
nevnte ovenfor.
Jeg er nå inne i mitt
tredje år som lærer, og har fremdeles en lang vei å gå for å
lykkes med en del grep innenfor klasseledelse. Jeg tror det er
utrolig viktig som ny lærer at man setter av tid med å jobbe med
dette helt konkret. Dette bør gjenspeiles såvel i
planleggingsprosessen, som i undervisningen og ikke minst
evalueringen underveis. Hva fungerte i hver enkelt klasse? Hva kan vi
legge bort? Noe som fungerer bra et sted, trenger ikke nødvendigvis
virke bra i en annen klasse med andre type elever eller en annen
gruppedynamikk. Som lærere jobber vi med enkeltmennesker. Tidene og
menneskene forandrer seg, og vi vil aldri bli utlært i
relasjonsbygging. Jeg synes derfor det er utrolig viktig at man fra
sentralt hold nå har valgt å satse på relasjonsorientert
klasseledelse når man fremover skal skape gode lærere. Ikke minst
kan man her få til en god delekultur fra erfarne til nye lærere.
Alle vil ha noen «suksesshistorier» å dele. En lærer som «bryr
seg om» den enkelte i læringsprosessen kan skape en tillit og en
stor forskjell for den enkelte elev.
Kilder:
Ogden, T. (2004):
Kvalitetsskolen.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
